Personkarakteristikk av Halim i "Et øye rødt"

Jeg ble nettopp ferdig med å lese ”Et øye rødt”, skrevet av svensk/tunisiske Jonas Hassen Khemiri. Heldigvis slapp jeg å lese boken på svens jeg leste da oversettelsen av Andreas E. Østby som oversatt boken fra Rinkeby-svensk til kebabnorsk. Så nå har jeg fått oppgaven av å skrive en personkarakteristikk av hovedpersonen i ”Et øye rødt”, Halim.

Hovedpersonen, Halim, er en svensk-marokkansk gutt på 14 år. Boken ”Et øye rødt” er skrevet som Halim sakker, nemlig på kebabnorsk. Grammatikken bestemmer han etter hva han føler for og han bruker mange låneord. Med andre ord, han skriver som han snakker. Isteden for å si "bra dame" sier han "sjmø kæbe", noe som for de fleste virker unaturlig. Halim kan snakke korrekt, men han velger å snakke slik fordi han vil skille seg ut fra de andre. Han gjør bare det han kan for å ødelegge den svenske stats plan om å forsvenske han. Selv mener han at faren hans har gitt opp kampen, og blitt forsvensket. Halim prøver gjennom boken å ”usvenske” faren sin, og han synes han greier det. Igjennom språket han bruker formidles personligheten hans, hans humor og hans mangel på selvinnsikt og selvsikkerhet. Han mener selv at han er en ”tankesultan”, og at han er ”kongeste” til å spille bordtennis. Igjennom boken møter Halim på mange ”prøvelser” som han jobber seg gjennom, og mot slutten av boken blir han selvsikker.

Min språkprofil

Jeg er norsk/kanadier, men morsmålet mitt er norsk. Jeg er født og oppvokst i Oslo, så jeg har en oslodialekt. Sant nok er pappa fra Canada og han snakker litt gebrokken norsk, men det har aldri påvirket mitt norske språk. Det er mer mamma som har evnen til å påvirke mitt språk. Moren min er født og oppvokst på Vål’ren’ga, så hun snakker veldig ”bredt”. Så for ikke å påvirke mitt språk med hennes grammatiske norskfeil, prøver hun å snakke korrekt bokmål rundt meg. Men det er noen ganger hun glipper, og snakker Vål’ren’ga-norsk. Når hun er på sitt ”værste” trekker hun de fleste ordene sammen og ”spiser opp” enden på ordene og setningene. Et eksempel på sammentrekningen av ord med slang er ”ække” og ”skakke”, som betyr ”er ikke” og ”skal ikke”. Jeg har lagt meg til noen av hennes grammatiske feil, men det som er bra med meg er at jeg bare snakker slik med andre som snakker likedan.

Jeg bytter faktisk språk når jeg snakker med forskjellige personer i forskjellige situasjoner. Hvis jeg snakker med eldre personer, eller er på jobbintervju vil jeg automatisk snakke mere formelt, og grunnen til at jeg gjør det er på grunn av oppdragelsen min. Jeg er oppdratt til å vise respekt ovenfor eldre mennesker og i yrkessammenheng. Så jeg vil veldig ofte snakke veldig formelt, og det gjør jeg tildels med enkelte av lærerne mine. Jeg respekterer lærerne mine, men jeg velger hvordan jeg snakker til dem etter hva slags personlighet de har. Dette gjelder også vennene mine, men det hender at jeg snakker mer slang med dem enn andre jeg kjenner. Jeg forandrer også språket mitt når jeg er sint eller irritert, da vil jeg gå fra å snakke slang til å snakke veldig formelt på veldig kort tid.

Det samme skjer med engelsken min, der er det faktisk enda tydeligere, fordi jeg vil bruke flere formelle ord jeg ikke bruker til vanlig. Engelsken min har samme språkhistorie som norsken min, den eneste forskjellen er at pappa påvirker språket mitt mer en mamma. Språket mitt blir ikke enkelt påvirket gjennom tv, den eneste faktoren som har påvirket språket mitt bortsett fra foreldrene mine er skolen. Vennene mine eller resten av familien snakker forskjellig fra meg, så jeg kan ikke se at de har påvirket språket mitt.

Min tolkning av "Renslighet er en dyd" av Kim Småge

Familien består av faren som har psykopatiske trekk, og er den statiske personen i novellen. Det betyr at han ikke forandrer seg. Mens den dynamiske moren som er helt syket ut, forandrer seg igjennom teksten. Guttungen som ikke gjør faren til lags og jentungen som faren ikke har noe interesse av.

Fra begynnelsen merker man at konen er nervøs og undertrykt. Hver gang mannen hennes stuper tenker hun ”nå skjer det, nå glir han”. Selv tenker han alderig slik, i alles øyne er han en ”olympisk gud”. Et praktfylt syn, en muskuløs kropp som er kobberbrun, med en gutteaktig sveis. Og de han menger seg med er likedan. Suksessrike mennesker, og som konen selv mener er overfladiske. De er ikke hennes venner, bare hans. Hun er der bare for at han skal se bra ut, og servere mat og drikke.

Og det er akkurat det hun gjør, når mannen hennes inviterer til selskap i hagen deres. I den vakre hagen deres, som han ødela ved å bygge et svømmebasseng, med et 10 meters høyt stupebrett. Han åpner hvert selskap med å holde en ekkel tale om ungdom, suksess og vakre kvinner, og så stuper han. Når han kommer opp fra vannet lar han seg dyrke, og overser konen totalt.

Jentungen er som faren sin, en utrolig bra stuper. Det har hun lært på svømmekurs, og ikke av sin far. Han bryr seg ikke, hun har feil kjønn. Guttungen derimot er som moren, redd for høyder og liker ikke vann. Det er alltid et spetakkel minst to ganger i uka, når far skal lære sønnen sin og stupe. Det ender alltid opp med at guttungen gråter.

Det skjedde en gang at mannen tvang konen sin opp på det 10 meter høye stupebrettet. Det begynte som en spøk, alle lo. Hun ville ikke, men han tvang henne, truet henne rett og slett. Og da hun sto helt øverst på stupebrettet, ville skriket ingen ende ta. Det eneste hun så var ansikter uten øyne og et drepende vannspeil. Hvordan hun kom seg ned? Det vet hun ikke engang selv, men kjolen var tørr når hun våknet. Hendelsen ble aldring snakket om igjen, mannen hennes mistet jo ansikt foran alle vennene sine. 

Etter en tid ble det konens ansvar og rengjøre bassenget. Hun sto på gresset og spylte flisen rene, mens alt vannet rant rett ut i bassenget. Hun fikk kjeftet av mannen sin da, fordi hun ikke gjorde det riktig. Det turte hun alderig å gjøre igjen. Uansett hvor mye hun var redd for vann, var hun mer redd mannen sin. Så hun fant en løsning, akkurat som hun hadde gjort med å vaske vinduene i andre etasje. Hun hadde jo tross alt høyde skrekk.

Hun valgte alltid en varm dag. Monterte opp hageslangen, og satte den på det høyeste trykket. Slangen i den veneste hånden og en spruteflaske med såpemiddel i den høyre. Så lot hun vanntrykket hive såpen opp. Da ble alltid vinduene skinnene rene.

Det var akkurat denne teknikken hun brukte for å vaske bassenget og stupebrettet, den siste festen før vinteren. Alt skulle huskes perfekt. Som vanelig sto mannen på stupebrettet og holdt en ekkel tale før han skulle hoppe. Hun kunne se hvordan alle forgudet han, men hun hatet han så inderlig, for hvordan han var mot barna, for hva han hadde gjort mot henne. Hun ville ikke tilbake dit, stedet med hvite celler, remmer, og sløvende medisiner. Der han hadde lagt henne inn før. Hun ville leve.

Så hoppet han, strakk seg opp, krøket seg sammen, men så. Brettet sparket beina under han, han skled, han falt. Kroppen fløy mot flisene 10 meter under. Først hørtes et skrik, så et knas. Vannet ble farget rødt.

Sirener, hysteri, kaos. Han ble tatt bort liggende på en båre. Konen ville ikke ligge på en båre. Hun ville bare ligge der, og føle lindringen i de tunge regndråpene som falt. Hun kunne se regnet vaske såpen bort fra stupebrettet. Og med det, var alt bevismaterialet borte.

Hijab i et kristent land

Jeg er tross alt kristent, og vår norske lov er tuftet på den kristne tro. Så hvorfor er det et spørsmål om hijab skal kunne brukes i offentlige stilinger, det har alderig vært et problem før nå? 

Grunnen til at jeg spør disse spørsmålene er rett og slett fordi jeg er lei av å høre på klagene om at nordmenn er rasistiske og trangsynte. Jeg forstår ikke hva som er vanskelig med å forstå at en hijab ikke burde brukes av en dommer i retten? En dommer er tross alt en person som skal fremstilles som en nøytral part i en sak. Så ved da å bære en hijab eller et annet religiøst hodeplagg mener jeg at dommeren virker partisk. Jeg hadde aldri villet kommet til min egen rettshøring og blitt møtt av en dommer som bærer hijab. Det er av den enkle grunn at jeg føler meg ukomfortabel med en dommer som viser sin religiøse tro i retten. For dommerens synlige tro er så forskjellig fra vår kristen tro.

 Etter å ha lest alt dette kan det hende at du som leser føler at jeg er rasistisk, men det kan jeg ikke se meg mer uenig i. Jeg er kanskje en ung person, men jeg respekterer alle rundt meg. Jeg respektere andres meninger, og andres religiøse tro. Den eneste gangen jeg sier meg uenig i en annen person sin tro, er når deres tro og hanglinger har en negativ effekt på andre. Det er kanskje deres rett og si hva de tror og mener, men ikke glem, det er også min rett å si hva jeg mener og tror. Og det er det jeg gjør nå.

Jeg har ikke noe i mot Islam, og jeg har egentlig ikke noe imot Hijab, men jeg synes det blir satt for mye fokus på det i samfunnet. Bare fordi en kvinne bruker hijab betyr ikke at hun er undertrykt. Jeg har ikke noe i mot kvinner som tar et bevist valg om hva de tror og mener, og tør og stå for det.

For de fleste i det norske samfunn er det helt klart at hijaben representerer kvinneundertrykkelse. På en måte er det forstårlig at vi nordmenn tenker slik. Det er ikke lenge siden ”utlendingene” kom til Norge. Så vi er fortsatt nye når det kommer til integrering og det å forstå andres religiøse tro. Men noe som alderig skal glemmes er at kvinnene i Norge kjempet for rettighetene sine, de sto på barrikaden og krevde likestilling for alle, og retten til å ta egnene valg. Noe som vi i dag har, og er veldige stolte over. Når da en kvinne som bruker hijab kommer er det forstålig at mange vil tro hun er undertrykt, vi lever tross alt i et kristent land med likestilling for alle.

Hei

Mitt navn er Ty Ly, og dette er min norske blogg.
Her kommer jeg til å legge ut mange opppgaver jeg har skrevet.